Skolen sviktet Inger

Skolen sviktet Inger fullstendig

Ingers dysleksi og spesifikke språkvansker ble ikke oppdaget før hun var student. Bak seg har hun 13 skoleår der nederlagene sto i kø. Familien ­følte aldri at de ble hørt når de sa ifra til skolen at noe måtte være galt.

Tekst og foto: Kathrine Ruud Elster

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Mestring nr. 1 2020. Bli medlem i Dysleksi Norge og motta Mestring fire ganger i året.

Mens hun går på barneskolen, sitter lille Inger Elisabeth Bakka Liene fra Notodden og dunker seg i hodet når hun gjør lekser. «Dumme, dumme Inger», sier hun til seg selv.

På dette tidspunktet er det ingen som vet at Inger har dysleksi og spesifikke språkvansker og at hun har mange tunge skoleår foran seg.

Inger er yngst i en søskenflokk med syv barn, og det tar noen år før foreldrene fatter mistanke om at noe kan være galt.

Inger og Lajla

VONDT Å SE DATTEREN SLITE: Mamma Lajla Adelig Bakka var flink til å overøse datteren Inger (21) med komplimenter når livet ble vanskelig.

I barnehagen går alt bare bra, og det blir tidlig klart at Inger er en viljesterk og smart liten jente. Når hun bestemmer seg for noe, øver hun helt til hun får det til. En dag vil hun ha med seg sykkelen i barnehagen. Hun insisterer på ikke å ha på støttehjul – selv om hun ikke har lært å sykle ennå. Derfor nekter mamma Lajla å ta dem av. Men Inger vet råd og sier til de ansatte i barnehagen at de må hjelpe henne med å ta av støttehjulene, for «mamma har ikke sånn verktøy til å ta dem av». De ansatte fjerner støttehjulene i god tro, og deretter setter Inger seg på sykkelen og sykler av sted.

De første årene på barneskolen går også fint. Men etter tre år, tenker Lajla for første gang «hva er det med Inger?». Det er så mange enkle ord hun ikke forstår. Og for Lajla er det uvant og vanskelig å prøve å forklare datteren betydningen av helt elementære ord.

Bruker timevis på lekser

Ingers manglende språkforståelse skaper etter hvert problemer med leksene. Hun forstår rett og slett ikke oppgavene. Hun forstår ikke hva de spør etter. Dette gjør Inger stadig mer frustrert. Foreldrene må bruke lang tid på å forklare hva oppgavene går ut på. Men selv da er det vanskelig.

Nå får Inger virkelig bruk for viljestyrken sin. Selv om det er kjedelig å sitte i timevis med lekser, er hun fast bestemt på å få det til. Hun gjør lekser fra 1,5 til fem timer hver dag. Fra fjerde klasse bruker hun tre timer hver dag på lekser i gjennomsnitt. Fra femte klasse bare øker det på. Inger gråter mye og er fortvilet.

Til slutt synes Lajla at det får være grenser og setter et tak på to timer pr. dag.

Ettersom årene på barneskolen går, blir følelsen av å være dum bare sterkere. Inger dunker seg i hodet av frustrasjon.

Må lære fremmedord

På skolen får hun innimellom utdelt ark som hun må dele med sidemannen. De får beskjed om å lese raskt igjennom, for så å diskutere det de har lest. Når de andre er ferdige, er ikke Inger halvveis engang. Slik blir hun gradvis mer bevisst på at hun er litt treg. Og det er dessuten vanskelig å skulle diskutere innholdet, for Inger forstår aldri det hun leser.

Lærerne får med seg at Inger har et dårlig språk og ikke forstår begreper og fremmedord. De gir henne i lekse å lære seg to ord om dagen. I fremmedordboka! Inger gjør et redelig forsøk på dette. Det går ikke bra. Hun forstår ikke engang forklaringene på hva ordene betyr.

Sårende kommentarer

Fra å gå rundt å tenke at hun selv er dum, går det fra vondt til verre på ungdomsskolen. Nå begynner medelevene å reagere på henne også. De tror først at hun bare gjør seg til. «For det kan da ikke være mulig å være så dum?» Uttalelsene deres bekrefter Ingers tanker om seg selv. Og det er vondt å høre. Hun ber til slutt læreren om hjelp til å få dem til å slutte å si at hun er dum. Mens Inger later som hun går på do, sier læreren: «Jeg hører at dere hele tiden sier til Inger at hun er dum, og jeg ser at hun ikke liker det.» Etter dette avtar kommentarene, selv om de ikke blir helt borte.

For Lajla er det leit å se hvordan datteren sliter. Hun prøver å snakke med lærerne og skolen og påpeker at det må jo være noe konkret datteren sliter med. Tilbakemeldingen fra skolen er at Inger har problemer med å konsentrere seg og at hun ikke følger godt nok med i timene. «Hun må konsentrere seg mer og delta mer i timene!» er beskjeden de får. Foreldrene får beskjed om å gjennomføre konsentrasjonstrening med datteren. Inger må lese setninger fra en bok, for deretter å gjenfortelle. Lajla føler at hun kommer til kort. Dette er en type arbeid hun ikke føler seg kvalifisert til.

– Dette hadde ikke jeg peiling på. Dette var en oppgave skolen burde hatt kompetanse på og tatt seg av, sier Lajla når vi møter henne i dag.

Konsentrasjonstreningen har absolutt ingen effekt. For Inger sliter jo fremdeles med å skjønne hva læreren sier, hva oppgaver går ut på og med å lese og skrive. Det er selvsagt begrenset hvor mye hun kan delta i timene når hun ikke skjønner noen ting. Hun vet ikke engang hva hun skal spørre om hjelp til.

Og det ikke lærerne skjønner den gangen, er at «konsentrasjonsproblemene» skyldes dårlig arbeidsminne, som er en svært vanlig følgevanske ved spesifikke språkvansker og dysleksi. Og da hjelper det hverken med konsentrasjonstrening eller å jobbe hardt med leksene.

En dag i tiendeklasse skal de ha prøveeksamen. De får forberede seg hjemme på forhånd. Inger jobber kjempehardt og sitter hele dagen og pugger. Hun vil så gjerne gjøre det bra. På skolen er tilbakemeldingen fra sensor knusende: «Du har jo ikke jobbet i det hele tatt, du!» sier han. Inger går hjem igjen. Så kommer tårene.

Blir stille og usynlig

I åttende klasse blir Inger litt modigere og begynner for første gang å rekke opp hånden i klasserommet. Hun sitter klar med ordboken og slår opp ordet med en gang læreren sier noe hun ikke forstår. Men hun får stadig kommentarer på alt hun spør om, så etter hvert slutter hun å delta.

Hun slutter helt å be om hjelp også. Hun ser hva klassekameratene tenker når hun rekker opp hånden: «Å nei, skal Inger ha hjelp igjen? Det tar jo evigheter!» Da føler hun at hun er til bry for de andre, og det vil hun ikke.

Etter åttende klasse blir Inger helt stille og usynlig. Læreren tar henne til slutt med ut og spør om hun har det bra. Har det skjedd noe? «Nei da, jeg prøver bare å følge med i timen», svarer Inger. Hun tør ikke si noe mer fordi hun er redd for å komme med feil svar på hvorfor hun ikke rekker opp hånden lenger.

– Det var så vondt å se at Inger fikk et negativt syn på seg selv. Jeg var frustrert, lei meg og fortvila, sier Lajla, som tidlig bestemte seg for å overøse datteren med komplimenter.

Mor og datter ser lattermildt på hverandre

Latteren sitter løst mellom mor og datter: – Det har hjulpet meg mye at jeg kan le av meg selv. Ellers hadde jeg ikke kommet meg gjennom skolen, sier Inger.

– Du får ikke gjort noe med språkvanskene, men du kan gjøre noe med selvbildet som foreldre. Styrke det. For det finnes ganske mye mer ved et menneske enn om man er god eller dårlig til å lese. Eller god eller dårlig med ord. Hun kan jo prate – hun bruker bare litt enklere ord. Jeg pøste på med alle de kvalitetene hun faktisk har, og prøvde å komme med konkrete eksempler på hva hun var god på.

– Det var du flink til, sier Inger til moren med et smil.

Lajla forteller at Inger er født med et høyt stemningsleie. Latteren gjennomsyrer hele hverdagen. Hun ler av alt mulig og ler så lett. Hun sprer så mye glede. Dette har aldri blitt borte til tross for at Inger har vært gjennom mange tunge opplevelser.

– Og så har hun en stor sosial intelligens. Det er godt å være rundt Inger. Ifølge læreren hennes var det ingen som ikke likte Inger.

Skuffende resultat

Første året på videregående skjer det plutselig noe – etter at Inger har levert fra seg nok en dårlig skriveoppgave i norskfaget. «Du skriver og prater som om du går på barneskolen. Har du blitt utredet for noe?» sier læreren. Først ler Inger litt. Det er jo ikke første gang hun får høre at hun har barnslig språk. Men så synes hun dette med utredning er en god idé. Etter hvert blir det avtalt et møte med PPT, og hun blir omsider utredet, men resultatet er skuffende. «Hadde du blitt utredet på et tidligere tidspunkt, ville du fått en dysleksidiagnose», er beskjeden hun får. I tillegg sier de at det er en viss mulighet for at Inger har språkvansker, uten at hun får noen klar diagnose.

Heldigvis er den ansatte i PPT på Ingers lag og mener hun bør få tilrettelegging uansett. Dermed slipper hun nynorsk, får lengre tid på tentamener og får lest opp oppgaver. Men det hjelper ikke, for Inger trenger å få oppgavene forklart. Men akkurat det blir regnet som juks. Det er godt å slippe nynorsken, men Inger ser ikke poenget med lengre tid eller å få teksten lest opp. Det hjelper ikke på leseforståelsen.

Får diagnose

Etter videregående begynner Inger på barnehagelærerstudiet i Trondheim. Det første året er alt veldig vanskelig. Inger får etter hvert nyss om at man kan få god tilrettelegging forutsatt at man kan vise til en diagnose. Skolen ordner det slik at Inger blir utredet hos en logoped. Der viser det seg at hun både har dysleksi og spesifikke språkvansker. Resultatene er svært entydige.

Inger står på en huske

VIL BLI BARNEHAGELÆRER: – I barnehagen ser jeg barn som har spesielle behov og trenger å bli sett, på en annen måte enn det andre gjør. Disse barna blir jo mye misforstått, og det kan jeg kjenne meg igjen i, sier Inger.

Nå får hun bruke PC på eksamen, skrivehjelpemiddel og lengre tid, og hun får oppgaven opplest. Men hun får den ikke forklart. Det hjelper veldig å kunne få skrive på PC, da er det lettere å gå frem og tilbake i teksten. Og med ørepropper kan hun høre hva hun har skrevet. Da hører hun om noe er skrevet feil, som for eksempel «kune» istedenfor «kunne». Våren 2019 har hun syv eksamener på én måned. Det er hardt, og da er det gull å kunne skrive på PC.

– Det har vært tungt og vanskelig, men jeg har kommet meg gjennom det. Nå føler jeg litt på mestring igjen, sier Inger, som fremdeles møter på mange hindringer i studiene.

– Vi ble ikke hørt på

Det hender at Inger blir bitter når hun tenker tilbake på skoleårene, selv om hun var det mer før.

– Nå har jeg mer den innstilingen at gjort er gjort. Når det nærmer seg eksamen og innleveringer, hender det at jeg blir litt frustrert og skulle ønske jeg hadde en bedre strategi; at jeg hadde en bedre måte å lære på, sier Inger, som ønsker å fremheve at livet har vært bra tross all motgangen – mye takket være et rikt sosialt liv utenom skolen.

– Inger har jo ervervet seg kunnskap, hun også. Men hun skulle jo ha tilegnet seg mye mer, hadde hun bare fått sjansen og ting hadde blitt tatt tak i. Hennes skolehverdag i dag ville vært annerledes hvis hun hadde fått den hjelpen hun hadde trengt, mye tidligere, sier Lajla.

Selv om Lajla ikke kjente til diagnosen spesifikke språkvansker, ga hun skolen beskjed om at noe måtte være galt. Særlig på ungdomsskolen opplevde de at lærerne skyldte på manglende ressurser. Lajla har fremdeles problemer med å forstå at ingenting noensinne ble gjort fra skolens side.

– En ting er at en lærer ikke har kompetanse nok til å forstå selv hva som er galt. Men når foreldre påpeker at her må det være noe galt som det må tas tak i, bør læreren innhente kompetanse, og i hvert fall høre på foreldrene. Jeg følte ikke at vi ble hørt på – ikke litt engang, sier Lajla.

I dag er Inger opptatt av å spre kunnskap om at det ikke trenger å være negativt å ha en diagnose. Hun kunne tenke seg å reise rundt og holde foredrag. Hun mener at ingen skal måtte føle seg dum fordi de har dysleksi i 2020, og hun får vondt av å tenke på andre barn som går rundt og føler seg dumme. Hun vil gjerne bidra til at andre skal få en tidligere dysleksidiagnose enn det hun fikk.

Inger står foran Nidelva i Trondheim

DRØMMER OM Å LESE EN HEL BOK: Inger kan lese en side fem ganger, og når hun har fått med seg det som står der, har hun glemt det som skjedde før. Lydbøker hjelper ikke, for da glemmer hun også det som har skjedd.

– Opplevelsen til Inger viser at skolen ikke har lykkes

– Grunnskolen i Notodden kommune arbeider for at elever i grunnskolen skal oppleve læring og mestring hver dag. Opplevelsen til tidligere elev i artikkelen viser at skolen ikke har lykkes, skriver Jan Erik Søhol, kommunalsjef for oppvekst i Notodden kommune, til Dysleksi Norge i en e-post.

Ifølge Søhol er tekniske løsninger som innehar de mulighetene denne elevgruppen har behov for, nå tilgjengelige for alle elever i grunnskolen i Notodden. Søhol er klar på at en av forutsetningene for at teknologiske løsninger skal være til hjelp er at skolen innehar kompetanse til å utnytte mulighetene verktøyene gir. Dette er et arbeid Notodden kommune arbeider kontinuerlig med, skriver han.

Har mottatt bekymringsmelding

– Blant annet på grunn av tilbakemeldinger fra medlemmer i lokallaget Dysleksi Øvre-Telemark, er Notodden kommune kjent med elever som opplever at skolen ikke har evnet å møte dem tilstrekkelig. Notodden kommune har også mottatt en bekymringsmelding fra styret i Dysleksi Øvre-Telemark. Bekymringsmeldingen setter fokus på kommunens systemer til å identifisere og sette inn riktige tiltak tidlig. Dette er en bekymring som Notodden kommune tar alvorlig, og som det er et mål å forbedre, sier Søhol.

Kommunalsjefen opplyser om at det nå skal utarbeides en felles rutinebeskrivelse for PPT. Rutinen skal beskrive hvordan PPT jobber internt, og i samarbeid med skoler og barnehager. Når rutinebeskrivelsen settes ut i live fra skolestart høsten 2020, vil den være forpliktende for alle involverte fagpersoner.

– Notodden kommune har fulgt opp bekymringsmeldingen med å invitere lokallaget til dialog med mål om å bruke kompetansen i lokallaget til å bidra inn i forbedringsarbeidet i grunnskolen i Notodden. Og gjennom dette komme nærmere målet om at alle elever skal oppleve læring og mestring hver dag i grunnskolen, sier Søhol.

Skriv ordet på hva du leter etter og trykk på enter

X
X