Ønsker regjeringen å være dysleksi-fiendtlig?

Det å lovfeste retten til fysisk lærebok er direkte diskriminerende overfor alle som også trenger boka digitalt. Regjeringen kan ikke fronte inkludering samtidig som de gjør livet vanskeligere for barn med dysleksi.

Tekst: Åsne Midtbø Aas, pedagogisk rådgiver i Dysleksi Norge

I VG 5. september proklamerer Tonje Brenna og Kari Nessa Nordtun følgende: Arbeiderpartiet vil lovfeste at alle elever har rett til lærebøker på papir. Vi i Dysleksi Norge har absolutt ikke noe imot satsning på skolebibliotek og flere penger til lærebøker. Men dette ensidige fokuset på papirbøker er direkte diskriminerende. I alle klasserom, fra 1. klasse og ut videregående skole, sitter det elever med lese- og skrivevansker, DLD eller andre utfordringer. De trenger gode, digitale lærebøker også. Noen trenger både papirbok og digital bok som er universelt utforma. Hvorfor skal ikke alle elever ha tilgang til alt fagstoff?

På denne regjeringens vakt har disse elevene vært helt glemt, og ikke bare det: Mange steder har de fått en vanskeligere skolehverdag. Samtidig som regjeringen pålegger alle lærere å inkludere og tilpasse, tar de tilgangen til fagstoffet vekk for mange elever.

Hvorfor det?

Regjeringen har alt bevilget en god sum som skal gå til papirbøker, noe som medfører at forlagene selvfølgelig lager papirbøker. Noe de alltid har gjort. Forskjellen denne gangen er at de IKKE alltid lager digital utgave. De har kanskje digitale læringsressurser, men disse er ikke like boka på papir. Dyktige lærere som tar tilpasset opplæring på alvor, melder tilbake at de nå står uten digital bok for de elevene som trenger det. Hva gjør de da? Skal de lese inn tekstene selv?

Det er farlig å ta store retningsvalg på et ensidig beslutningsgrunnlag. Hver gang kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun uttaler seg, høres det ut som alle elever i Norge kontinuerlig sitter med hue i en Ipad. Det er ikke sant. Hvor er disse klasserommene? Dysleksi Norge er ute i klasserom og på skoler, vi snakker med lærere og foreldre, vi snakker med elever som har dysleksi, spesifikke matematikkvansker og DLD. Hva ser vi? Hva hører vi?

Vi hører og ser at det er store kvalitetsforskjeller mellom kommuner, skoler og klasserom. Hvis statsråden hadde prioritert å snakke med oss som brukerorganisasjon, kunne vi ha gitt et grundig bilde av tilstanden der ute. Kunnskapsministrene (begge) i denne regjeringen prioriterer å snakke med andre enn oss, det tar vi til etterretning.

Gjennom både medlemsundersøkelser og besøk der ute ser vi at elever som trenger å lese med ørene, fortsatt noen steder får papirbøker, ark og prøver på papir. Det er langt igjen til en inkluderende skole.

Brenna og Nessa Nordtun ønsker seg en bedre balanse mellom det digitale og det analoge. Samtidig gjør de det stikk motsatte selv. Det blir ikke balanse ved å lovfeste rett til papirbøker. Dere må lovfeste retten til både papirbok og digital bok. Og så må dere gi kommunene nok penger til læremidler generelt. Hvis ikke, diskriminerer dere en stor elevgruppe. Samtidig har dere et stort ansvar for å sørge for at kompetansen både i lærerutdanninga og ute i skolene blir kvalitetssikra. En kan fortsatt bli lektor og lærer i Norge uten å kunne noe om å tilrettelegge for de høyfrekvente vanskene.

Til slutt: Det er populistisk, og ganske snevert, å tro at bare elevene får nok papirbøker, blyant og papir, vil de bli bedre til å lese og skrive. Da burde folk som vokste opp på 60-tallet gjøre det skikkelig godt i lesing og skriving. Samtidig er det ganske frekt å kreve at lærerne skal drive inkluderende og tilpasset undervisning, samtidig som dere gir dem halv verktøykasse. Hadde dere gitt norsk skole rammebetingelser til å ha nok læremidler, både analogt og digitalt, så hadde de aller fleste lærere fint klart den viktige balansen. Nå går det fra grøft til grøft, og mange av våre blir liggende igjen etter veien.

Vil du vite mer om dysleksi?

Åsne Midtbø Aas er for tiden aktuell med boken «Dysleksihåndboka for foreldre».