Høringssvar fra Dysleksi Norge på NOU 2024:20 skjermbrukutvalget Det digitale (i) livet Balansert oppvekst i skjermenes tid

Dysleksi Norge takker for muligheten til å gi innspill til NOU 2024:20 om det digitale (i) livet, balansert oppvekst i skjermens tid.

Vi er en medlemsorganisasjon med omtrent 14 000 medlemmer. Vi representerer personer med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkforstyrrelser, som samlet omtales som spesifikke lærevansker.

Å streve med spesifikke lærevansker er en av de vanligste utfordringene befolkningen møter. Forskning benytter ulike prosentberegninger, og Dysleksi Norge opererer med estimatet at 5-7 % av befolkningen har slike vansker. Andre forskningsstudier antyder en høyere prosentandel.

Dysleksi Norges syn på digitale læremidler og tilrettelegging i skolen

Vårt fokus i denne høringen er hvordan digital teknologi i skolen påvirker elever med spesifikke lærevansker. Vi vil særlig kommentere utvalgets vurdering av lærernes digitale kompetanse, samarbeid med foresatte, og balansen mellom trykte og digitale ressurser.

Dysleksi Norge vil først understreke at vi er enige i at kunnskap om bruk av digitale læringsmidler og læringsverktøy i skolen bør baseres på forskningsbasert kunnskap. Det finnes allerede noe forskning som gir oss innsikt på dette området, men utviklingen skjer raskt, og mer forskning vil være avgjørende for å utvide vår forståelse. For den elevgruppen vi representerer, er digitale læringsverktøy og digitale læremidler helt nødvendige for at de skal kunne lykkes i skolen, ut fra deres egne forutsetninger. Dette er et viktig punkt, da teknologien gir disse elevene muligheten til å få tilgang til tilpasset læring som ellers kunne vært en utfordring for dem.

Dysleksi Norge er enige i at skolen er den viktigste arenaen for å utvikle digital kompetanse hos elever, og vi mener det er avgjørende at denne utviklingen skjer på en inkluderende måte for alle elever – også de med spesifikke lærevansker. Det er essensielt at alle elever får muligheten til å utvikle digital kompetanse, digital dannelse og dømmekraft for å mestre livet både i og utenfor skolen.

Det er viktig å beskytte barn og unge mot de negative sidene ved bruk av «skjerm», uten at dette begrenser deres tilgang til nødvendige digitale læremidler. Skolen må derfor sørge for å gi elever de digitale læremidlene som er nødvendige for å lykkes med læring, og lærerne må ha kompetanse til å bruke disse på en pedagogisk og inkluderende måte.

Vi er enige med utvalget i at det er viktig å skille mellom skjerm som læringsverktøy og skjerm til underholdning. Skjermbruk i skolen skal ikke være for moro skyld, men for å støtte elevenes læring og gi dem muligheter til å utvikle ferdigheter på lik linje med sine jevnaldrende. Å generalisere skjermens effekt kan føre til at elever med spesifikke lærevansker blir ekskludert fra tilgang til nødvendige læringsverktøy.

Foresatte har et viktig ansvar for å veilede sine barn i bruken av sosiale medier og digitale plattformer, slik at barn og unge får en balansert, trygg og sunn skjermbruk. Det er viktig at foresatte, i samarbeid med skolen, støtter sine barn i å forstå hvordan de kan bruke digitale verktøy og delta på digitale plattformer på en ansvarlig og trygg måte, samtidig som de fremmer deres læring gjennom riktig tilrettelegging.

Kapittel 14: En skole med balanse i læremidler

Dysleksi Norge støtter utvalgets vurderinger om at lærerens metodefrihet må ivaretas, men at denne friheten i dag er begrenset av manglende tilgang til både analoge og digitale læremidler (NOU 2024:20, s. 166).

Utvalget peker eksplisitt på at dette kan ramme elever med dysleksi og andre spesifikke lærevansker, da mangel på universell utforming i digitale ressurser hindrer likeverdig deltakelse.

Dysleksi Norge er videre tilfreds med at utvalget eksplisitt anerkjenner at anbefalingen om økt bruk av trykte bøker i skolen må balanseres opp mot hensynet til elever som har behov for digitale læremidler, herunder for eksempel barn og unge med dysleksi. Dette er en viktig presisering, da en ensidig satsing på trykte læremidler vil kunne svekke læringsutbyttet for en betydelig stor elevgruppe.

Dysleksi Norge deler utvalgets bekymring for at lærere ikke har en reell valgfrihet i valg av læremidler.

Dette står i samsvar med tilbakemeldinger fra flere av skolene vi har kontakt med om at fokuset og øremerkingen av trykte læremidler i praksis har ført til en prioritering av trykte læremidler, noe som begrenser lærernes mulighet til å velge den beste kombinasjonen av ressurser for sine elever. Vi mener dette er problematisk, fordi digitale læremidler er essensielle for elever med spesifikke lærevansker.

Dysleksi Norge støtter utvalgets anbefaling om en balansert tilnærming til skjermbruk. For elever med spesifikke lærevansker kan digitale læremidler være avgjørende, men de bør samtidig brukes på en måte som fremmer læring.

Våre medlemmer gir tydelige tilbakemeldinger om at digitale læremidler er av en slik karakter at det utgjør en stor forskjell for at de skal kunne følge undervisningen og delta på lik linje med andre elever.

Dysleksi Norge er derfor bekymret for at et eventuelt kutt i midler til digitale læremidler vil kunne gå utover elever med spesifikke lærevansker. Skjermbruk bør derfor ikke begrenses på en slik måte at det svekker tilgangen til nødvendige læremidler og læringsverktøy.

Kapittel 15: Det digitale klasserommet

Dysleksi Norge er enig i utvalgets beskrivelse av skolen som et sted for både dannelse og utdanning, der den digitale kompetansen er essensiell for å forberede elever på deltakelse i et digitalt samfunn.

Gjennom vårt arbeid med å følge rundt 190 dysleksivennlige skoler, ser vi at mange av disse skolene jobber svært godt med en pedagogisk variasjon som kombinerer både digitale og analoge læremidler.

Lærerne benytter digitale verktøy som arbeidsverktøy for skriving, lesing, regning og formidling, samtidig som de tilpasser undervisningen til elevenes individuelle behov og modenhet.

Denne fleksibiliteten i bruken av digitale og analoge ressurser er helt avgjørende for å møte alle elevers læringsbehov, spesielt for elever med spesifikke lærevansker.

15.3.6

Dysleksi Norge støtter utvalget i at digitale læremidler og verktøy gir store muligheter for tilpasset opplæring, spesielt for elever med spesifikke lærevansker. Bruken av digitale ressurser kan bidra til å redusere stigmaet for disse elevene.

Et eksempel på dette er bruken av digitale fagbøker, som gir elever med dysleksi muligheten til å få tilgang til samme faginnhold som sine jevnaldrende, med støtte fra både lyd og bilde. Dette representerer et betydelig fremskritt i forhold til praksis på enkelte steder, hvor elever med dysleksi ofte henvises til lettleste trykte fagbøker som ikke alltid dekker hele pensum, eller lydbøker laget for elever med synsnedsettelser, som derfor ikke nødvendigvis møter behovene til elever med leseutfordringer.

Vi mener at det er viktig å fremme bruk av digitale læremidler, da de gir alle elever, uavhengig av utfordringer, like muligheter til å få tilgang til og mestre lærestoffet. Dette samsvarer med utvalgets poeng om at digital teknologi i undervisningen kan redusere synligheten av ekstra oppfølging, noe som skaper et mer inkluderende læringsmiljø (NOU 2024:20, s.176).

Kapittel 16: Digital kompetanse i skolen

Dysleksi Norge mener at det er avgjørende å omtale og betrakte alle læremidler, både digitale og analoge, som likestilte i skolen.

I innledningen til kapittel 16: «Digital kompetanse i skolen», påpeker utvalget at utnyttelsen av digitale enheter og læremidler krever noe nytt av både skolen, lærerne og undervisningen. Vi deler denne oppfatningen, men mener at for at dette skal være mulig, må det også legges til rette for at digitale og analoge læremidler behandles på lik linje.

Når vi omtaler læremidler, må vi inkludere både de digitale og de analoge, slik at vi kan skape et universelt klasserom hvor alle elever faktisk har tilgang til likeverdige verktøy for læring. Dette innebærer at vi ikke kun fokuserer på kjøp av ett av læremidlene, men at vi vurderer analoge og digitale læremidler på en rettferdig måte.

For enkelte elever med spesifikke behov, vil det alltid være behov for individuelle tilpasninger. Men når digitale og analoge læremidler er likestilt, åpnes mulighetene for at også disse elevene kan ha et godt utbytte av undervisningen, forutsatt at læreren har tilstrekkelig kompetanse til å bruke begge typer verktøy effektivt.

Vi mener at en likestilling mellom digitale og analoge læremidler vil påvirke både innkjøpsprosesser og beslutningstaking. Det er viktig å sørge for at det ikke blir et skille der digitale læremidler kun ses som et supplement til de analoge, men at begge læremidlene blir ansett som nødvendige for å skape et inkluderende og fleksibelt læringsmiljø. Dette er avgjørende for å sikre at alle elever, uavhengig av behov, får muligheten til å lære på de beste forutsetningene.

Kapittel 17.4: Behov for økt kompetanse blant lærere

Dysleksi Norge er enig med utvalget at det er avgjørende at lærere må ha tilstrekkelig digital kompetanse for å kunne bruke teknologi på en pedagogisk og inkluderende måte.

I rapporten Den digitale skolen – Hva skal til for at alle kan delta på like vilkår? (Amdam, 2023) fra Institutt for digital kompetanse ved Høgskulen i Volda, vises det til at lærere med lav digital kompetanse er litt mindre positive til digital utvikling enn de som har høy digital kompetanse.

Dette er essensielt for at digitale læremidler og verktøy kan tilpasses og utnyttes effektivt for elever med spesifikke lærevansker. Flere organisasjoner i referansegruppen fremhever viktigheten av å heve den digitale kompetansen til lærere, elever og andre ansatte for å sikre optimal bruk av digitale teknologier (NOU 2024:20, s. 215). Denne holdningen deler Dysleksi Norge.

Det er svært viktig for Dysleksi Norge å understreke at for elever med spesifikke lærevansker skal få et reelt utbytte av digitale læremidler og digitale læringsverktøy, er det nødvendig med kompetente lærere som har grundig kunnskap om hvordan teknologi kan brukes i tilpasset opplæring. Uten denne kompetansen risikerer vi at de digitale læremidlene ikke brukes på en måte som støtter opp under elever med spesifikke lærevansker.

17.4.2 Lærere med styrket profesjonsfaglig digital kompetanse

Dysleksi Norge støtter fullt ut anbefalingen om at lærere i barnehagen og skolen må ha profesjonsfaglig digital kompetanse.

For elever med spesifikke lærevansker er det viktig at lærere er i stand til å vurdere når digitale læremidler er hensiktsmessige, og når analoge læremidler bør benyttes. Dette er avgjørende for å gi elever med spesifikke lærevansker de beste mulighetene for læring.

Lærere må ikke bare ha digitale ferdigheter, men også kompetanse i hvordan disse læremidlene og eventuelle læringsverktøy kan tilpasses og benyttes effektivt for elever med ulikt læringsbehov.

Videre er det viktig at profesjonsfaglig digital kompetanse også omfatter støtte til elever i å utvikle sine egne digitale ferdigheter, slik at de blir trygge og ansvarlige teknologibrukere.

Kompetanseheving i dette området bør være en obligatorisk del av lærerutdanningen og tilgjengelig for alle som arbeider med barn og unge.

17.4.3 Et bedre samarbeid mellom skolen og hjemmet, og foreldre med kompetanse til å støtte og veilede barna

Dysleksi Norge støtter fullt ut utvalgets anbefaling om et tettere samarbeid mellom skole og hjem, særlig når det gjelder utvikling av digital kompetanse.

 Dette er et tema som er særlig relevant for elever med spesifikke lærevansker. Mange foresatte kan ha for eksempel egne lese- og skrivevansker, og kan derfor være usikre på hvordan de kan støtte barna sine i bruken av digital teknologi i læringen.

For å styrke samarbeidet mellom skole og hjem er det viktig at skolen gir foresatte nødvendig informasjon og opplæring i hvordan teknologi benyttes i opplæringen, samt hvilke digitale verktøy som er tilgjengelige for deres barn. På denne måten kan skolen sikre at foresatte har den kompetansen som trengs for å støtte sine barn på en meningsfull måte.

Skolen bør også spille en viktig rolle i å bygge trygghet blant foresatte, spesielt i lys av den offentlige debatten rundt skjermbruk, som ofte kan være preget av bekymringer og misforståelser.

Ved å gi foresatte konkret og kunnskapsbasert informasjon kan vi bidra til å redusere de sosiale forskjellene som kan oppstå når foresattes digitale ferdigheter ikke står i forhold til barnas teknologiutnyttelse i skolearbeidet.

Avslutning:

Dysleksi Norge mener at for å sikre at alle elever, uavhengig av lærevansker, får tilgang til en utdanning som møter deres behov, er det avgjørende å prioritere både digital og analog tilrettelegging i skolen. Vi oppsummerer våre viktigste anbefalinger som følger:

• Likestilling av læremidler: Digitale og analoge læremidler bør behandles likt i skolens innkjøpsprosesser, for å sikre at alle elever har tilgang til nødvendige læremidler.

• Øremerking av midler til digitale læremidler: Det bør øremerkes midler for å sikre tilgjengelighet og tilpasset opplæring for elever med spesifikke lærevansker.

• Obligatorisk kompetanseheving for lærere: Det bør sikres at lærere får profesjonsfaglig digital kompetanse, med et særskilt fokus på hvordan disse kan tilpasses elever med spesifikke lærevansker.

• Tett samarbeid mellom skole og hjem: Skolen og hjemmet bør samarbeide tettere om utviklingen av kunnskapsbasert og trygg digital kompetanse, særlig for familier med foresatte som har spesifikke lærevansker, for å støtte barnas læring på best mulig måte.

Ved å implementere disse anbefalingene kan vi sikre et mer inkluderende og rettferdig utdanningssystem, som ivaretar alle elever, og skaper et bedre fundament for deres fremtidige muligheter.

Mvh.

Rita Lie, fungerende generalsekretær i Dysleksi Norge