Elevenes behov må styre skjermbruken

Dysleksi Norge er glad for at rapporten fra Skjermbrukutvalget bygger opp under synet på skjerm i skolen som et pedagogisk verktøy som fremmer læring.

Tekst: Rita Lie, fungerende generalsekretær i Dysleksi Norge

Vi i Dysleksi Norge støtter Skjermbrukutvalgets grundige arbeid med rapporten om det digitale livet i skolen. Rapporten belyser viktige sider ved skjermbrukens innvirkning på barns konsentrasjon og læring, og anbefalingene om skjermfrie soner og bruk av trykte tekster er svært relevante.

Samtidig er det viktig at vi har en nyansert tilnærming til dette temaet, særlig med hensyn til elever med lese- og skrivevansker. For elever med dysleksi utgjør digitale verktøy forskjellen mellom mestring og utenforskap i undervisningen.

I debatten om skjermens plass i skolen kan vi ikke glemme de elevene som er avhengige av digitale hjelpemidler for å kunne lære på lik linje med sine medelever. For elever med dysleksi er skjerm og digitale ressurser nødvendige for å kunne lese fagtekster, strukturere innhold, få hjelp til rettskriving og utvikle skriveferdigheter. Digitale verktøy og læremidler gir mulighet til å delta i skolehverdagen uten å føle på nederlag i hvert fag, hver dag. Å frata disse elevene de verktøyene som gjør undervisningen tilgjengelig for dem, er verken hensiktsmessig eller rettferdig.

Vi mener, i likhet med utvalget, at det er viktig å skille mellom skjerm som læringsverktøy og skjerm til ren underholdning. Skjerm i skolen handler ikke om å bruke en enhet for moro skyld, men om å støtte elevenes læring på en måte som gir dem reelle muligheter til å lykkes. Å generalisere skjermens effekt kan føre til at elever med dysleksi blir møtt med en «skjermfri» skole som ekskluderer dem fra tilgang til avgjørende læringsverktøy.

For å unngå dette må lærere ha høy digital kompetanse. De må forstå hvordan ulike digitale ressurser kan tilpasses for elever med spesifikke lærevansker. Lærere med kompetanse på spesifikke lærevansker og digital kompetanse kan best vurdere når digitale hjelpemidler gir elevene støtte til å forstå, lese og delta på lik linje med andre elever. Når lærere har god digital kompetanse, kan skjerm og digitale ressurser brukes til å øke læringsutbyttet, ikke bare for elever med dysleksi, men også for klassen som helhet.

Utvalgets rapport legger til rette for en kunnskapsbasert og nyansert debatt, og vi håper at fokus fremover ikke bare blir på frykten for skjermbruk, men på hvordan digitale ressurser kan anvendes for å skape best mulig læringsmiljø for alle elever. I et stadig mer digitalt samfunn må skolen ruste elever til å bruke teknologi på en trygg, ansvarlig og hensiktsmessig måte. Dette handler om å gi elevene verktøyene til å navigere i den digitale verdenen, ikke om å skjule denne verdenen for dem.

Vi i Dysleksi Norge mener at en nyansert tilnærming til skjermbruk i skolen bør bygge på elevenes behov. Skjermbruk bør forstås som en ressurs for tilpasset opplæring der det er nødvendig, og som et pedagogisk verktøy som støtter elevens læring – ikke som et hinder. Vi må også anerkjenne at barn og unge med dysleksi har spesifikke behov, og at de ikke skal ekskluderes fra den digitale utviklingen i skolen, men heller få mulighet til å delta på sine egne premisser.

Til syvende og sist handler dette ikke om en «for» eller «mot» debatt rundt skjerm, men om å skape en skolehverdag som tar hensyn til hver enkelt elevs behov for å kunne lære og trives. Vi ønsker at diskusjonen om skjermbruk fremover preges av en balanse mellom viktige innsikter om barns konsentrasjon og læring, og nødvendigheten av at elever med dysleksi og andre lærevansker får de verktøyene de trenger for å lykkes.

Dysleksi Norge mener som Skjermbrukutvalget at barn kan ikke kobles av, men voksne på skolen og hjemme må kobles på!