Svik på svik
På søndag skrev NRK om Storm (14), som måtte vente i seks år for å få ekstra lesehjelp. Dysleksi Norge mener det haster å finne ut hvor god kontroll skolene har på den hjelpen de gir til elever med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker.
Tekst: Caroline Solem
Storm er blitt sviktet gang på gang. Dessverre er ikke historien unik. Noen blir ikke fanga opp. Andre blir fanga opp, men ikke fulgt opp. Resultatet blir det samme. Hjelpen uteblir.
Det hadde vært mulig å hjelpe Storm tidligere. Allerede i andre klasse viste tester at han hadde store utfordringer i lesing, men ikke i andre fag. Det er en klar indikator på dysleksi. Men istedenfor at han blir fulgt opp, får han beskjed om å øve mer hjemme.
Vi vil aldri få vite hvordan skolehverdagen hadde blitt for Storm hvis han hadde fått hjelp med en gang. Hvordan det hadde blitt hvis han hadde fått hjelp med leseferdighetene, men også muligheten til å kompensere for utfordringene sine helt fra starten av. Kanskje kunne lydbøker, skrivestøtte og lesehjelp bidratt til å inkludere ham i læringsfellesskapet.
Men problemene hans fikk vokse seg større. Han trengte spesialundervisning, og han trengte mye av det. Kommunen svikter ham igjen. Han får knapt en tredjedel av de timene som PP-tjenesten sa at han trengte. Først når statsforvalteren spør, gjøres en opptelling av timene han har fått. Det er urovekkende at skolen ikke hadde denne oversikten i utgangspunktet.
Hvordan er det mulig?
Ifølge NRKs undersøkelse om spesialundervisning mener 99 % av rektorene at spesialundervisningen på deres skole er i tråd med råd fra PPT og enkeltvedtaket. Mens statsforvalterne finner lovbrudd i 86 % av tilsynene de har hatt de siste 6 årene.
Er det bare Storm sin skole som har dårlig kontroll? Eller har de 99 % rektorene ikke så god oversikt som de tror at de har?
Dysleksi Norge mener det haster å finne ut hvor god kontroll skolene har på den hjelpen de gir til elever med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker.
Hvordan er det mulig at en elev som skårer under bekymringsgrensen i lesing flere ganger, ikke blir fulgt opp videre? Hvordan er det mulig at en elev får mindre enn 30 % av timene han har krav på, uten at noen reagerer på det før statsforvalteren gjør tilsyn?
Vet vi nok?
Den norske skolen er for tiden i en endringsprosess. Istedenfor store nasjonale fagmiljø, skal det finnes lokal kompetanse til å håndtere de vanligste spesialpedagogiske utfordringene. Lese- og skrivevansker er en av dem som kommunene nå forventes å håndtere på egen hånd.
Det er mye fornuftig i det. Men er det lokale hjelpeapparatet klart? Vet vi nok om hvilken hjelp de gir? Vet vi nok om hvilken hjelp elevene med de «vanligste» lærevanskene faktisk får?
Vi må bygge laget rundt eleven. Og laget rundt eleven må spille på samme lag.