Ny opplæringslov – viktige endringer
Den lange ventetiden er over. Regjeringens forslag til ny opplæringslov (Prop. 57 L 2022-2023) er endelig kommet. Vil den nye opplæringsloven sørge for at barn og unge med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker fanges opp i tide, og følges opp med riktig hjelp?
Tekst: Caroline Vigestad Solem, generalsekretær i Dysleksi Norge
Merk: Forslaget skal behandles i stortinget før sommerferien og vil gjelde fra august 2024. Frem til da gjelder opplæringsloven av 1998 med forskrifter.
Dysleksi Norge har tidligere kritisert utredningspraksis i Norge. Se blant annet rapport om utredningspraksis. Å ha en god praksis for utredning handler om mye mer enn juridiske rettigheter. Det handler om lokal kompetanse, det handler om systemer som også fanger opp dem som ikke har noen som kjemper for seg, og det handler om kapasitet og ressurser i PP-tjenesten.
Men de juridiske rettighetene er også viktige. De er viktige fordi de gir sårbare elever noen særskilte rettigheter, og de er viktige fordi de setter rammer for hvordan det lokale hjelpetilbudet organiserer seg og kan gjøre jobben sin.
Lovproposisjonen bygger blant annet på NOU 2019:23 og lovforslaget av 26. august 2021. I disse forslagene kom det frem at utredninger av eventuelle lærevansker ikke skulle nevnes eksplisitt som en del av den sakkyndige vurderingen. I tillegg skulle foreldrenes rett til å kreve utredning tas bort. Dysleksi Norge var svært kritisk til begge forslagene. Så hva har skjedd?
Begrepsbruk
Først, litt informasjon om hvilke ord som gjelder i det nye forslaget. Som ventet er begrepet «spesialundervisning» erstattet med begrepet «individuelt tilrettelagt opplæring», mens «tilpasset opplæring» fortsatt skal hete det samme. Det er fortsatt mangel på tilfredsstillende utbytte som er vilkåret for å få vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring. Det skal fortsatt fattes et enkeltvedtak, og det er fortsatt PPT som er sakkyndig instans.
Utredning av eventuelle lærevansker
Departementet foreslår å lovfeste fem minimumskrav til hva en sakkyndig vurdering skal inneholde. Utredning av eventuelle lærevansker er ikke en av dem. Departementet sier likevel at det er dekket av punktet som sier at det skal gjøres en vurdering av hvorfor eleven ikke har, eller kan få, et tilfredsstillende utbytte av opplæringen.
Dysleksi Norge er uenig. Dette er ikke tydelig nok.
Foreldre og elevens rett til å kreve
I merknaden kommer det frem at hvis eleven selv, eller en forelder, mener at eleven ikke har et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen, kan de kreve at kommunen eller fylkeskommunen gjennom et enkeltvedtak tar stilling til om eleven har krav på individuelt tilrettelagt opplæring (tidligere spesialundervisning).
I merknaden står det også at det er et vilkår at det foreligger en sakkyndig vurdering før det kan fattes vedtak om individuelt tilrettelagt opplæring.
Hadde denne ordlyden fremgått direkte av lov, ville dette vært en klar forbedring. Men å finne frem til dette forutsetter ganske god lovforståelse. Vi er bekymret for at det vil skape store forskjeller mellom dem som evner å hevde sin rett, og dem som ikke gjør det. Dysleksi Norge mener fortsatt at denne rettigheten burde fremgått direkte av lov.
Det er likevel positivt at sammenlignet med dagens ordlyd – «eleven eller foreldrene kan kreve at de nødvendige undersøkinger gjøres» – fremstår formuleringen som en forbedring.
Rett til utredning uavhengig av spesialundervisning?
Dysleksi Norge foreslo at retten til utredning burde gjøres uavhengig av retten til spesialundervisning. Det ville vært en svært god måte å nå målet om en inkluderende skole, redusere behovet for spesialundervisning, men likevel sikre at elever med spesifikke lærevansker får tilgang til nødvendig hjelp. Vi opplever at dette er intensjonen med bestemmelsen som gir skolen plikt til å følge med på utviklingen til elevenes utbytte og sette inn tiltak sammen med presiseringen av PPTs plikter til forebyggende arbeid. Men dessverre er dette altså ikke sett i sammenheng med en utredning av eventuelle lærevansker.
For en elev som har en uoppdaget lese- og skrivevanske, matematikkvanske eller språkvanske, er det altså en forutsetning å finne ut hva eleven strever med, for å gi riktig hjelp.
Hvorfor det? Kan ikke skolen være så inkluderende at særtiltak blir overflødige?
Det hadde vært kjempefint! Men et slikt ideal mangler rett og slett løsninger på noen praktiske utfordringer.
Vi opplever det som ganske ukontroversielt at elever med spesifikke lærevansker har rett på tilrettelagt eksamen, lese- og skrivestøttende teknologi, lydbøker, karakterfritak i sidemål og lignende. Samtidig ville det vært veldig kontroversielt å foreslå disse tiltakene for alle elever.
Lydbøker og lese- og skrivestøttende teknologi brukes ganske universelt allerede, og det er bra! Men hva med valgfri eksamensform? At eleven selv kan velge muntlig eller skriftlig eksamen? Eller at eleven selv kan velge om de vil ha karakter i sidemål eller ikke?
Disse bestemmelsene er bare eksempler. Det finnes flere tiltak man gir til noen elever, rett og slett fordi man anerkjenner at vanskene deres er alvorlige og ikke minst vedvarende.
Noen elever trenger spesialundervisning (nå individuelt tilrettelagt opplæring). Mange elever klarer seg fint uten, så lenge de får kompensert for vanskene sine. Det forutsetter likevel at vanskene deres er oppdaget. Disse elevene faller fortsatt mellom to stoler og forslaget til en ny opplæringslov.