Noen skoler har utredningskompetanse. I alle tilfeller er det likevel PPT som er sakkyndig instans, og det er PPT som vurderer elevens behov for spesialundervisning. Alle skoler må ha et tett samarbeid med PPT både av hensyn til elevens rettssikkerhet og av hensyn til faglig kvalitetssikring.

Henvisning til PPT

Henvisning til PPT skjer normalt etter at skolen har kartlagt og prøvd ut tiltak. Det er viktig å understreke at plikten til å prøve ut tiltak ikke betyr at man skal vente for lenge med å henvise eleven til PPT. Det er ikke så godt å angi nøyaktig hvor lenge som er for lenge. Skolen bør generelt kontakte PPT tidlig for å ha en dialog om videre tiltak og når henvisningen skal skje. Dette gjelder særlig dersom skolen mangler kompetanse til å kartlegge eleven eller er usikker på hvilke tiltak som bør iverksettes. Da bør PPT kontaktes med en gang for å avtale videre arbeidsdeling mellom skolen og PPT.

Det er store forskjeller både mellom ulike PPT-kontorer og mellom skoler når det gjelder hvilken kompetanse de har, men også når det gjelder organisering og arbeidsdeling. Det er viktig at skolen og PPT samarbeider og finner en god arbeidsdeling som passer til den kompetansen som finnes lokalt. Samarbeidet bør være avklart, slik at partene vet hva som forventes av dem, og hva de kan forvente av hverandre.

Dersom både skolen og PPT mangler kompetanse på spesifikke matematikkvansker, kontaktes Statped.

Merk at også foresatte eller eleven selv kan kontakte PPT direkte og be om en utredning.

Diagnostiseringsarbeidet i PPT

Diagnostiseringen er gjerne basert på en rekke ulike tester av elevens delferdigheter i matematikk. Formålet med disse testene er altså å stille en diagnose. Normalt screener skolen alle elevene for så å undersøke de elevene man antar har vansker, ytterligere. Da er det nødvendig med en kombinasjon av normerte tester og dynamisk kartlegging, gjerne i kombinasjon med andre typer tester.

En sakkyndig vurdering, bygger på skolens kartlegging og ytterligere kartlegging i regi av PPT, skal ta stilling til en eventuell lærevanske, men også vurdere hvilket utbytte eleven får av opplæringen. Dersom eleven ikke har et tilfredsstillende utbytte eller kan få det innenfor skolens ordinære rammer, har eleven rett til spesialundervisning. Det er som nevnt PPT som er sakkyndig instans. Den sakkyndige vurderingen har dermed også betydning for elevens individuelle rettigheter. Det er viktig at det eleven har behov for, omtales i den sakkyndige vurderingen, slik at eleven får oppfylt rettighetene sine.

Både kartleggingen og diagnostiseringen er viktige for å vurdere presise tiltak. Skolens plikt til tilpasset opplæring og tilrettelegging er den samme, uavhengig av en eventuell diagnose. Etter en sakkyndig vurdering skal det alltid foreligge et enkeltvedtak. Det gjelder også hvis eleven ikke skal ha spesialundervisning.

Diagnostisering av spesifikke matematikkvansker

I definisjonen står det at elever med spesifikke matematikkvansker har betydelige og vedvarende vansker med en rekke delferdigheter i matematikk, og at de presterer markant svakere enn forventet ut fra alder, utviklingsnivå eller generelt evnenivå.

Matematikkferdigheter følger en normalfordeling i befolkningen. Å skille mellom de som følger en normalutvikling i matematikk, og de som har vansker, vil alltid innebære et element av tilfeldighet, rett og slett fordi det er litt tilfeldig hvor man setter kuttpunktet for hva som er vansker og ikke.

Når man skal identifisere elever med spesifikke matematikkvansker, må ferdighetene deres også vurderes opp mot typiske kjennetegn på spesifikke matematikkvansker (se side 16). Til slutt må en utredning ta stilling til om vanskene er forårsaket av andre forhold og dermed ikke er spesifikke matematikkvansker, etter eksklusjonskriteriene i definisjonen.