Er en diagnose en hvilepute?

Help

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tekst: Caroline Solem
Foto: iStock

Jente leser i bok

Mange uttrykker bekymring for at vi lever i et «diagnosesamfunn» der helt vanlige menneskelige trekk og egenskaper blir sykeliggjort.

Trine Skei Grande er glad i å lese. Hun har flere bøker enn de fleste, og hun har dysleksi. Til NRK sier hun at hun aldri har fått sin dysleksi diagnostisert, og at hun er glad for det. Hun er redd for at en diagnose kan bli en hvilepute for både barn og foreldre, og at det kan føre til at de som har dysleksi, tenker at de ikke trenger å jobbe noe mer.

Trines opplevelse er kun hennes, og den har hun rett på. Det er nok flere som er blitt seint diagnostisert, som føler på at de har kommet sterkere ut av det. Såkalte løvetannbarn som har klart seg utmerket «på tross av». De er blitt sterkere.

Men det er enda flere som aldri fikk hjelp, og som aldri kom seg videre fra det.

Trine har rett på sin historie. Men når Trine som kunnskapsminister går ut og advarer mot å fange opp dysleksi, er det farlig.

Jeg vet ingenting om Trines dysleksi eller hvor alvorlig den er. Men gjennom min jobb har jeg møtt mennesker som har så alvorlig dysleksi at de knapt kan skrive sitt eget navn på ungdomsskolen. Som leser så sakte at de ikke får med seg tekstingen på TV. Som fortsatt i voksen alder i praksis er analfabeter. Jeg har også møtt dem som har mildere grad av dysleksi. De som leser litt feil, eller litt sakte, men klarer seg fint. De som liker å skrive, men skriver mye feil.

Felles for de aller fleste er at de har jobbet hardere og mer innbitt enn de aller fleste andre. Og felles for de aller fleste er at de gjerne skulle fått et svar på hvorfor de sleit på skolen mye tidligere.

I tillegg til den menneskelige siden av det å ha en diagnose, er det viktig å se på de mulighetene vi har for behandling. En rekke pedagogiske og spesialpedagogiske tiltak vil kunne forbedre lese- og skriveferdighetene betydelig om de settes i gang tidlig nok, og om de er presise nok. For at de skal være presise, må man vite noe om elevens lese- og skriveferdigheter, om de er spesifikke og vedvarende slik dysleksi er, eller om de skyldes andre ting som for eksempel opplæringssituasjonen. For elever med vedvarende vansker har vi i dag tilgang til fantastiske hjelpemidler som kan la eleven kompensere for sine vansker.

Trine gikk på skole på 70- og 80-tallet. Skolen i dag har forandret seg. Det er høyere skriftlige krav, og det gis mye bedre hjelp til dem som har dysleksi.

Å anta at å få en dysleksidiagnose er en hvilepute, og at man vil jobbe hardere og bedre uten, er spekulativt og farlig.

Kjære Trine: Vi vil gjerne invitere deg til et møte for å diskutere hvilke utfordringer og muligheter som er viktige for personer med dysleksi i dag.

Les mer: