Dysleksielever og nasjonale prøver
Av Alice Giske Løvdal, lærer
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Parautøvere er idrettsutøvere med et handikap – utøvere som på lik linje med idrettsutøvere uten handikap, legger ned store ressurser på trening og konkurranse. Treningsteamet bak disse utøverne står tett sammen med dem og heier både under trening og konkurranser og sørger for at hjelpemidlene fungerer som de skal. Dette har nok gitt dem motivasjon til å stå i mange tøffe treningsøkter og er viktig i arbeidet med å fungere best mulig i hverdagen – med handikapet.
Hva har så dette med dysleksielever å gjøre?
Jo, vi lærerne som arbeider med elever som har dysleksi, øver og motiverer og prøver å legge til rette skolehverdagen for dem så de kan få bedre utbytte og positive opplevelser av lese- og skriveaktiviteter. Elevene legger ned stor innsats i øveprogram som Tempolex og Relemo og må, i tillegg til å henge med i fagene, lære seg å bruke PCen som arbeidsredskap. Touchtrening i dager, uker og måneder på å lære seg støtteprogram som Textpilot, Lingdys og Lingright. Vi lærere sørger for opplæring, legger til rette og motiverer og heier på dem under denne prosessen. Det å ta i bruk disse hjelpemidlene gjør at handikapet som det er å ha lese og skrivevansker, blir lettere å leve med. Det blir lettere å lære det du skal, og det blir lettere å lese og skrive tekster og få med innholdet i det du leser og skriver.
Men hva skjer så når elevene kommer til 5. trinn og skal ha nasjonale prøver?
Jo, disse hjelpemidlene som skal hjelpe barna til å kunne lese og skrive så godt som mulig, dem blir det ikke tillatt å benytte seg av! Og det er heller ikke tillatt at lærer leser vanskelige ord i teksten sammen med elevene. Selv om dette er elever som har rett til opplest og tilrettelagte tester og prøver, og selvsagt til tilpasset opplæring i hverdagen. Elevene skal under nasjonale prøver måles på lik linje med elever som ikke har lese- og skrivevansker, og det er greit nok – dette er virkeligheten de må forholde seg til senere i samfunnet også. Men det at hjelpemidlene blir tatt fra dem er ikke greit i det hele tatt. Det er å slå beina under noen som prøver å holde seg oppe, og som må arbeide hardt for å oppleve mestring i lese- og skrivearbeid!!!
Hva hadde en parautøver og trenerne gjort dersom de hadde fått beskjed om at utøveren ikke fikk benytte hjelpemiddel under konkurranse? Selvfølgelig hadde de krevd at hjelpemidler skulle blitt tillatt, eller trukket utøveren fra konkurransen! Hva skjer med våre elever, som blir fratatt sine hjelpemidler i prøvesituasjonen? De må gjennomføre! Det er et alvorlig overtramp at disse elevene skal bli overlatt til en – for mange – uoverkommelig tekst uten lov til å bruke hjelpemidlene de er vant til. Hjelpeprogram som ikke gir dem fordel sammenlignet med elever uten lese- og skrivevansker, men som gir dem mulighet til å forstå teksten på lik linje med de andre. Et barn med dysleksi vil gjerne bruke så store ressurser på å avkode enkeltord at det ikke har kapasitet til å få med innholdet i teksten eller fokusere på hva som står mellom linjene. Hjelpemidlene gir dem mulighet til nettopp å kunne fokusere på dette, som en femteklassing uten lese- og skrivevansker også gjør. Og det er nettopp evnen til å kunne svare på teksten og lese mellom linjene som blir målt i nasjonale prøver.
La barn med dysleksi få bruke hjelpemidlene de trenger for å kunne lese tekster – også på nasjonale prøver! Det er så utrolig urettferdig å sparke beina under dem! Det å være i trenerapparatet og heiagjengen til disse elevene og skulle presse dem gjennom denne testingen gjør oss oppgitte og sinte. Vi sender elevene med dysleksi ut i en testsituasjon der vi vet at de fleste av dem opplever fortvilelse og nederlag. Hjelpemidlene parautøvere benytter seg av, er deres måte å kunne delta og prestere på. Hjelpemidlene til elever med dysleksi er deres måte å kunne delta og prestere på. Det er ikke mye fair play å sende barna ut i nederlag …