Veien fra stryk i matte til studier ved universitetet
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Alina Anjum (20) har dyskalkuli. Hun er blitt kalt lat og dum. Men innerst inne har hun alltid visst at hun har ressurser. At hun er smart. Den styrken, sammen med en enorm egeninnsats, er mye av grunnen til at hun nå kan kalle seg universitetsstudent. Det var ikke selvsagt for fem år siden.
Hun følte at lærerne ikke forstod. Men det var også vanskelig for henne å forklare dem akkurat hva det var som gjorde matte så vanskelig for henne. Først på ungdomsskolen ble hun utredet for dyskalkuli. Endelig fikk hun en forklaring. Det ble en enorm lettelse.
– Jeg skulle bare ønske at jeg fikk diagnosen tidligere, for jeg skjønte jo ingenting, sier Alina og fortsetter. – Da PPT kom inn i bildet, fikk jeg endelig et svar på hva dette var. Det var en stor lettelse for meg personlig. I tillegg kunne PPT forklare lærerne mine hva jeg strevde med. Jeg hadde aldri klart å sette ord på dette selv, så det hjalp veldig mye.
Flink i andre fag
Alina gjorde det bra på skolen. Hun hadde gode karakterer i alle andre fag enn matte. Det gjorde det ekstra vanskelig både for lærerne og henne selv å forstå hvorfor matte var så vanskelig.
– Jeg var veldig motivert og jobbet mye med de andre fagene. Det var vanskelig å forstå hvorfor jeg sleit så mye bare med å få en to’er i matte, når jeg hadde gode karakterer i alle de andre fagene. Lærerne spurte meg hvorfor jeg var så dårlig i matte, men det klarte jeg ikke å svare på.
Viktig med forståelse
På videregående møtte hun en lærer som forstod henne.
– Jeg hadde en lærer som het Shiva. Hun prøvde å inkludere meg i undervisningen, og hun ga meg egne oppgaver på nett. Det var viktig for meg å møte en lærer som forstod meg – som så meg.
Selv om Alina møtte en PP-tjeneste med kompetanse, og en lærer som forstod, føler hun at det er altfor få som vet hva dyskalkuli er.
– Jeg måtte forklare meg for de andre elevene hele tiden. Jeg fikk høre at jeg var lat og at jeg ikke jobbet hardt nok. Men det visste jeg jo at ikke stemte. Jeg hadde jobbet så utrolig hardt for å få det til. Sannsynligvis mye mer enn de andre, men jeg fikk det ikke til. Jeg skulle ønske de hadde større forståelse.
Drømmen om universitetsutdannelse
– Allerede på ungdomsskolen bestemte jeg meg for at jeg ville studere ved universitetet. Jeg visste ikke da hva jeg ville studere, men jeg bestemte meg etter hvert for å studere pedagogikk. Jeg vil hjelpe andre med lærevansker. Jeg vil være en som ser dem, som støtter dem, og som hjelper dem.
Men så lett skulle det ikke bli. Til tross for alt arbeidet hun hadde lagt ned og all hjelpen hun etter hvert fikk, strøk hun i matte. Hun hadde dermed ikke generell studiekompetanse og drømmen om studier virket bare fjernere og fjernere.
Du kan lese mer om hvordan det gikk med Alina i utgave nr. 3 2018 av medlemsbladet Dyslektikeren. Som medlem hos Dysleksi Norge får du medlemsbladet vårt fire ganger i året.
Bli medlem i dag – kun kr 300,- i året!