Chand Torsvik: Opplevde mestring gjennom musikken
Chand Torsvik (41) har erfart at det er vondt å føle at han ikke er bra nok. Dysleksi og dyskalkuli har gitt ham mye strev – både på skolen og i voksen alder. Etter å ha oppdaget musikken, har han lært at det er viktig å ta tak i det man er god på.
Tekst og foto: Stine Spjelkavik Hansen
Dette intervjuet er hentet fra utgave 3/24 av bladet Mestring. Som medlem i Dysleksi Norge mottar du Mestring fire ganger i året. Bli medlem i dag!
Du har kanskje sett ham på tv eller hørt stemmen hans på radio, den blide trønderen med den mørke, rørende stemmen. Chand Torsvik smiler bredt denne solfylte dagen i Trondheim, men vanskene med dysleksi og dyskalkuli har han kviet seg for å snakke om.
Chand er kun ti måneder når han blir adoptert fra India og kommer til Namsos, nord i Trøndelag. Trønderrockens hovedstad. At han selv skal ta del i denne tradisjonen er ikke selvsagt. I oppveksten er det noe annet som blir tydeligere etter hvert som Chand blir eldre. Ganske tidlig oppdager nemlig moren at det er noe Chand strever litt med.
Når familien spiller spill med terninger, ser moren at han teller prikkene på terningene, mens de andre fort ser om det er 4 eller 5 som er blitt kastet.
Sliter med å huske
Gjennom skolegangen er det moren som står på for at sønnen skal få hjelp. Det er ikke like mye kunnskap eller fokus på hjelp da som nå.
På ungdomsskolen får Chand diagnosene dysleksi og dyskalkuli. Han blir ofte tatt med ut på et grupperom, men det skjer ikke noe annet der enn i klasserommet. For Chand handler det om å få det stille rundt seg, korttidsminnet hans er ikke det beste. Det merkes særlig i matematikken. Han kan sitte å regne med pluss, og det går fint, men så snart det dukker opp et minus, husker han ikke hvordan det er. Han må starte på nytt. Med hjelp går det helt fint med minus. Men så dukker pluss opp igjen, og Chand har alt glemt hvordan han regner med pluss. Til tross for at han nettopp gjorde det. Slike eksempler er det mange av.
Morens frustrasjon er tydelig. Lærerne sier at han jobber så godt, at han er flink. Moren ser også det. Chand er en dyktig elev, han har orden og system og er flink når han arbeider. Men hvordan er egentlig hukommelsen? Mange ganger må moren forsøke å få lærerne til å forstå at det faktisk er noe mer, uten at de oppdager at det skyldes dysleksien og dyskalkulien.
Om Chand Torsvik
- Artist og låtskriver fra Namsos i Trøndelag.
- Slo gjennom da han ble Norges første «X Factor»-vinner i 2009.
- Fikk Namsos kulturpris året etter.
- Har deltatt i «Stjernekamp» og «24-stjerners julekalender» på NRK.
- Har både dysleksi og dyskalkuli.
Manglende forståelse
Chand føler ikke at han får skikkelig hjelp. Foreldrene må sloss for at han skal få hjelpemidler og tilrettelegging. Ungdomsskolen er ganske tøff. Han er en av tre elever som blir tatt ut i både norsk og engelsk. I denne lille gruppen skal de få jobbe mer muntlig enn skriftlig, men særlig engelsk blir vanskelig for Chand.
Norsklæreren er en fantastisk dame, og hun gjør en god jobb. Når elevene blir satt til å lese en bok og gi et referat, får Chand lov til å levere det som en låt. Han kjenner at det er noe han mestrer. Men det er ikke alle lærerne som skjønner at Chand trenger tilrettelegging. Noen sier at han bare må slite nok, så får han det til. De ber ham jobbe hardere. De skulle bare visst hvor mye han jobber med leksene etter skolen. Noen lærere ler når han sier at han vil bli musiker.
Blir kjeftet huden full
Særlig én episode setter spor hos tenåringen. De tre elevene som blir tatt ut av timene, har matematikk. Læreren leser opp et mattestykke som etterspør om man skal gange, plusse eller trekke fra for å komme frem til et svar. Læreren henvender seg til Chand og ber ham svare. Men Chand skjønner ikke spørsmålet. Læreren ber ham lese oppgaven. Først én gang, og så en gang til. Unge Chand skjønner fortsatt ikke hvordan oppgaven skal løses og ler litt.
Det svartner for læreren. Han blir så sint at han slenger vekk matteboka. Boka treffer en av de andre elevene før den faller i gulvet. Deretter blir Chand dratt etter armene ut av rommet de sitter i, og inn i et annet. Døren låses, og Chand blir kjeftet huden full. «Det kommer aldri til å bli noe av deg», roper læreren. «Du kommer aldri til å få til noe!» Ordene fester seg hos tenåringen, og lenge tror han på det som blir sagt. Opplevelsen blir tatt opp med skolen, men det fører ikke til annet enn at læreren ikke dukker opp på foreldresamtaler.
Foreldrene er gode støttespillere. Familien er åpen, og de snakker om det meste. Chand opplever ikke noe karakterpress hjemme, selv om han faktisk får ganske gode karakterer. De forventer bare at han gjør sitt beste. Chand jobber så hardt han kan. Det holder.
Må gjennomføre eksamen
Sosialt har Chand det stort sett bra. Han er respektert i klassen og har en fin gjeng rundt seg. Det er ikke vanskene hans som gjør at han noen ganger kjenner seg annerledes. Det har han følt på fordi han ser annerledes ut enn den gjennomsnittlige namsosing.
Etter hvert lærer Chand at han må finne en måte å leve med utfordringene sine på. Et viktig ledd i denne læringen er oppgavene han og de to medelevene hans får når de blir tatt ut av timene. Det er ikke vanlig med kantine på skolene ennå, men den lille gruppa på tre får bli med å starte skolekantine. De må bruke desilitermål, vekt, mengde og tid når de baker, og de må håndtere penger i form av mynter og sedler. Oppgaver som krever mye av dem, men de får det til. Tilretteleggingen er nyttig.
Men det er ikke alle fritak som ender med læring. Chand har fått fritak i engelsk skriftlig. Engelsklæreren bor like i nærheten av skolen og tar de fritatte elevene med hjem for å se på tv i stedet. Det får konsekvenser. Når det omsider blir tid for eksamen, får alle elevene beskjed om å møte opp. Chand også, selv om han har fritak. Moren ringer skolen, men får bare en beklagelse.
Selv om Chand ikke har hatt undervisning i engelsk skriftlig, må han gjennomføre eksamen. Det blir en kort affære. Chand møter opp på eksamensdagen. Han skriver en overskrift på toppen av arket, og så signerer han nederst. Like fort som han kom inn, går han ut. Det hele føles bare tullete, og det er ikke noe gøy for Chand, som alltid prøver å gjøre sitt beste. Det er vondt ikke å få til. Det er vondt å føle at man ikke er bra nok.
Rektor Marit Haukø ved Høknes ungdomsskole der Chand var elev har fått lese gjennom skildringene av Chands vonde opplevelser fra skoletiden.
– Jeg var ikke rektor ved skolen da Chand gikk hos oss. Det er lenge siden, og det er derfor vanskelig å svare ut episodene som beskrives, men jeg vil absolutt beklage at Chand hadde disse opplevelsene da han var elev ved skolen vår, skriver Haukø på e-post til Mestring.
Utvikler doktorskrift
Chand leser det aller meste helt greit, men han klarer ikke å huske hva han har lest, stoffet fester seg ikke. Grammatikk er heller ikke noe særlig. Å bli sendt opp til tavla for å skrive noe er det verste han vet, men han finner en løsning. Det han kaller doktorskrift. Chand begynner å skrive såpass utydelig at det er vanskelig for andre enn ham selv å skjønne hva som står. Da drukner skrivefeilene i den pussige håndskriften.
Når Chand starter på videregående, føles det som å komme til himmelen. Han får individuell opplæringsplan. I tillegg til tilrettelegging, får han holde på med det han liker best, han starter nemlig på musikklinja. Chand har ikke helt troen på at han skal få det til, men det viser seg at det er akkurat det han skal. Han får det til. Han kan ikke noter og klarer ikke å lære seg det heller. Men det løser seg. Chand kan andre ting. Han lager melodier og tekster.
Tidlig får han kontakt med to av de største legendene innen trønderrrock, Åge Aleksandersen og Terje Tysland. Han får tilbakemeldinger på tekstene sine og oppmuntringer. Han har funnet sitt kall i livet. For til tross for at Chand sliter med lesing og grammatikk, er det jo tekstene sine han skal bli kjent for.
Han lærer at det er viktig å ta tak i det man er god på, ikke bare på skolen, men også ellers i livet. Med denne lærdommen begynner frustrasjonen over å ha et usynlig handikap å gi seg litt, men den gir aldri helt slipp.
Åpenhet hjelper
Etter videregående utdanner Chand seg til barne- og ungdomsarbeider. Han liker å jobbe med barn og kombinerer det med musikken. Men det dukker opp utfordringer nå også. Blant annet når barna på SFOen han jobber i, kommer. Da skal de etter tur skrives inn i en bok. Chand kvier seg. Nå holder det ikke med doktorskriften, denne boka skal jo mange se. Det er mange av barnenavnene han ikke har peiling på hvordan skal skrives. Den uleselige skriften og at han ikke vil skrive blir upopulært. Det er både vondt og flaut.
Chand bestemmer seg for å være åpen. På et avdelingsmøte forteller han kollegaene om vanskene sine. Det er noe av det fineste han har opplevd. Han møter forståelse, og ingen rynker lenger på nesa når han spør om noen andre kan skrive inn barna som kommer. Da kan Chand heller gjøre andre ting som han er bedre på.
I dag har Chand en datter og en sønn. Han kjenner fortsatt på at det er vondt ikke å få til ting som faller så lett for mange andre. Når syvåringen trenger hjelp med matteleksene og pappaen ikke kan hjelpe til, da kjenner han at det ikke er noe særlig gøy.
Å gå i butikken kan være en stor utfordring. Kilopriser og hekto kan sette hjernen i fullt gir. Hvorfor er det plutselig så utrolig dyrt for paprika? Hvorfor kan det ikke bare stå hva én og én ting koster? Heldigvis slipper han å telle mynter slik som i barndommen, men han kan ikke alltid stole på at han har nok penger på kortet, selv om han har det. Hver gang han skal betale må han sjekke saldoen først, bare for å være helt sikker. Når han gjør avtaler, må det skje klokken hel eller halv. Aldri kvart over eller på.
Det er frustrerende
Som artist kan også dyskalkulien og dysleksien spille en rolle. Chand har fortsatt ikke lært seg noter. Han har alliert seg med bandmedlemmer når det kommer til å skrive ned melodiene han lager, og renskriving av tekstene.
Han har noen andre til å ta seg av økonomi og regnskap, men det er likevel frustrerende. Særlig når det kommer til søknader og skjema. Som artist søker man ofte om støtte, og disse støtteordningene kan være utfordrende i seg selv, men for Chand som sliter med både skriving og tall, blir det ekstra vrient. Ikke bare må det skrives detaljerte søknader basert på intrikate utlysninger, det må også lages grundige budsjetter.
Chand skulle ønske han kunne møtt opp på et kontor og levert søknaden muntlig. Mange forretningsideer og drømmer forblir nettopp bare det, ideer og drømmer, fordi det går galt i overføringen til skriftlige planer.
Men Chand er stort sett en positiv og optimistisk mann. I løpet av sine 41 år har han lært å fokusere på styrkene sine og at det ikke er flaut å be om hjelp. Så lenge han gjør det han kan, og prøver å sette drømmene sine ut i livet, får resten bli som det blir. Han har lenge kviet seg for å snakke om problemene, men håper at åpenheten kan være til inspirasjon for andre. Det er nemlig det han prøver å få til i livet som artist, å inspirere og dele.
Vil du høre mer fra Chand, kan du klikke deg inn på Dysleksi Norges Påddkast!
