DUNK DUNK
Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dumme, dumme Inger.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt min yngste datter hviske dette til seg sjøl opp gjennom åra, men det er mange. Hviska det til seg sjøl mens ho dunka seg i hue med en liten knyttneve. En knyttneve som vokste litt for hvert år.
Dumme, dumme Inger.
Jeg vet ikke hvor mange tårer ho felte, men det er mange.
Mange nok til nesten å drukne et mammahjerte. Mange ganger.
Dumme, dumme Inger.
Jeg vet ikke hvor mye fortvilelse den ungen bar på gjennom sju år i barneskolen, tre år i ungdomsskolen, og tre år på videregående. Jeg vet nemlig ikke hva fortvilelse måles i.
Men om det måles i steiner så bar ho på ei hel røys.
DUNK DUNK
Dumme, dumme Inger.
Seks år gammel begynte ho på skolen. Det skulle ta tre år å bli til dumme, dumme Inger.
Da starta nemlig leksene for alvor. Og dem sleit ho med. Skikkelig.
Forsto ikke oppgavene. Forsto ikke spørsmåla. Forsto ikke hva ting betydde. Ho forsto ikke.
Ho forsto ikke på skolen heller.
Så i skoletimene ble ho stille, stille Inger. Noe som skulle bli et problem opp igjennom alle åra på skolen.
DUNK DUNK
Dumme, stille Inger
“Inger deltar lite i timene” “Hun rekker aldri opp hånda” “Blir aldri med i diskusjoner”
Ho var stille, stille Inger i skoletimene og dumme, dumme Inger over leksene hjemme.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg påpekte at ho sleit med skolefag og lekser.
Jeg husker ikke. Men det var mange. På barneskolen var de helt enige med meg i dette.
“Vi er enige i at ho sliter” “Hun må konsentrere seg mer” “Hun konsentrerer seg rett og slett ikke”
Ukonsentrerte Inger var et faktum.
DUNK DUNK
Stille, dumme, ukonsentrerte Inger.
Vi øvde på konsentrasjon. Ho satt med lekser fra halvannen til fire timer hver bidige ukedag. Mens ho øvde på å konsentrere seg. Dunka seg i hue med knyttneven. Dumme, dumme Inger. Det endte med fortvila grining.
Jeg var snillemamma, oppgittmamma, sinnamamma, fortvilamamma, tålmodigmamma, håpløsmamma.
Alt dette var jeg, mens Inger prøvde å konsentrere seg. Mens Inger følte seg dum. Mens Inger ikke forsto leksene.
På ungdomsskolen var de også helt enige med meg da jeg sa ho sleit med skolefag og lekser.
“Vi er enige i at hun sliter” “Hun må jobbe med konsentrasjonen” “Hun bør delta mer i timene” “Hun må spørre når det er ting hun ikke forstår” “Hun må synliggjøre seg mer. Hun er ikke lett og se” “Vi har for få ressurser” “Vi vet hun sliter. Vi skal selvsagt hjelpe”
Stille, dumme, ukonsentrerte, usynlige Inger.
Hjelpa kom aldri.
Og Inger satt med lekser. Oppgaver ho ikke forsto.
DUNK DUNK
Ho begynte på videregående.
Jeg hadde lenge forstått at det måtte være noe MER. Dattera mi sleit med begreper, fremmedord, og “vanskelige” formuleringer.
Jeg hadde hørt om språkvansker og dysleksi. Kunne det være at ho hadde det?
Vi tok det opp med kontaktlærer og rådgiver. PPT ble kobla inn og Inger ble utreda for dette. Konklusjonen ble følgende: Dersom ho hadde blitt utreda tidligere, helst i 1. klasse, hadde ho nok fått en klar dysleksidiagnose, men siden ho hadde utvikla litt for gode strategier havna ho såvidt over streken.
Ingen diagnose.
Ho fikk likevel en viss tilretteleggelse da de mente ho kunne ha visse språkvansker, men langt ifra nok.
DUNK DUNK
Dumme, stille, ukonsentrerte, usynlige, altfor flinke Inger.
Ho kjempa seg gjennom videregående. Søkte seg til Dronning Mauds Minne Høgskole i Trondheim.
Ville bli barnehagelærer. Ho kom inn.
Der møtte ho på beinharde krav. Krav man møter på alle høyskoler.
DUNK DUNK DUNK DUNK
Inger fikk nok. Inger tok grep sjøl.
Skaffa seg fastlege der oppe. Snakka med han. Snakka med rådgiver på skolen. Kom til en spesialist og ble grundig utreda.
Inger har dysleksi! Inger har spesifikke språkvansker!
Dette har Inger hatt hele tida! Ho hadde ikke trengt å være dumme, dumme Inger i 10 år.
DUNK DUNK
Ho reiste seg i den diagnosen. Tok tilbake selvverdet sitt. Sto opp for seg.
Inger er hverken dum eller ukonsentrert. Har aldri vært det.
Stille og usynlig har ho nok vært, og pliktoppfyllende. Det var hennes strategi.
DUNK DUNK
Inger kasta nesten alle steinene. Ble fri steinrøysa.
Inger har et år igjen så er ho barnehagelærer. Ho vil bruke sin historie til å bevisstgjøre hvor viktig det er med tidlig avdekking av risiko for å utvikle dysleksi. Dette mener Dysleksi Norge er mulig i siste del av barnehageperioden. (Les “Faglige Retningslinjer for kartlegging, utredning og oppfølging av elever med dysleksi“)
Jeg støtter min datter. Også når ho sier at man bør heve kompetansen på dette for alle som jobber med barn.
Ingen bør gå et eneste år på skole og føle seg dum! Langt mindre i 10 år! Slite seg gjennom hver eneste skoledag. Sitte i timevis med lekser. Aldri føle mestring.
Hadde det vært nok kompetanse på dysleksi i skolen hadde Inger kunne blitt fanga opp allerede på småtrinnet.
Da hadde ho hatt en helt annen skolehverdag. Ho hadde faktisk kunne hatt et annet liv.
Så vi sier JA til tidlig kartlegging av dysleksi! JA til å heve kompetansen på dysleksi blant lærere og skole/barnehagepersonell! Det er helt ubegripelig at det ikke allerede er på plass på ALLE skoler!
DUNK DUNK!
Lajla Adelig Bakka (Mamma og skribent)
Inger Elisabeth Bakka Liene (Dyslektiker og snart barnehagelærer)